UKS BIENNALEN 98

Det ualminnelige i det alminnelige
Hedi B. Sundby om Marte Aas

Dobbelt så mange sider som vanlig var utfylt med kommentarer i gjesteboka til Marte Aas' utstilling på Fotogalleriet, de fleste var negative. Betrakterne klaget over kjedelige bilder. Kjedsomhet er ingenting å kimse av. Hva er det som provoserer så sterkt ved Aas' fotografier av landskap med figurer i? Siden 80-tallet er vi godt kjent med det postmoderne iscenesatte fotografiet. Aas er en del av denne tradisjonen, men forholder seg så direkte til virkeligheten at hun balanserer fint mellom den helt nøytrale registrering av et landskap og en mild insinuering av et handlingsforløp. Betrakteren er overlatt til seg selv. Verden er ikke gjennomskinnelig eller umiddelbart tilrettelagt for tolkning. Slik sett ønsker hun at kunst skal være sannere mot virkeligheten i all dens kompakthet, en vilje vi kjenner igjen fra maleriets tenksomme vei mot "overall flatness" under høymodernismen.

Det er noe impotent over kunst som ikke forholder seg til en grå hverdag. Kunstneren Johan Grimonprez viser i sine arbeider hvordan terrorisme er farlig og hvordan kunst er ufarlig. Kunstens omgang med det farlige tatt i betraktning. I sitt forsøk på å vise dette snakker han på massemedienes premisser. Han klipper sammen scener fra flykapringer vist på TV, der massemediene gir sentimentale og glamorøse beretninger fra overlevelsesscener. Terrorismen er konkret og potensiell: Den kan drepe. Kunsten kan bare vise at representasjonen av terrorismen, silt gjennom massemediene, er usann. Slik gjør han massemediene til et uhyre ustabilt romvesen. Det farlige er forskjøvet til et annet nivå. Vi blir ikke like redde som hvis vi skulle bli kidnappet, men engstelige nok når vi innser at det som blir sagt ikke er det som egentlig sies.

Noen fotografier er muligens til å stole på. I bildene til Aas ligger det et løfte om pålitelighet. Hos henne går formal og geometrisk abstraksjon, slik vi kjenner den fra klassisismen, inn i et innviklet forhold til det emosjonelle spenningsnivået vi kjenner fra romantikken. Hun er en tilbakeholdende og diskret regissør som befolker bildene med mennesker fra et hverdagsmiljø. Det er lite dramatikk og derfor er det ingenting som forstyrrer den nedtegnelsen som er gitt: Et fullkomment sentralperspektiv av et landskap. Et teknisk avansert nok kamera gjør det mulig å skape en finkornet skarphet som etterstreber øyets skarphet. Et komposisjonsutsnitt som balanserer godt og ordnet. Lyset har ingen retning med symbolske eller narrative referanser, men er det samme lettskyete, omtrentlige 18% grå lyset som gjengir kontraster og klare farger slik øyet oppfatter det. Ingen sol-opp-eller-nedgang, ingen skyer som revner ovenfra og ingen manierte skygger. Ingen tidspunkter. Fotografiet tømmes.

På leting etter åpne plasser i forstedene, på fotballbaner i skogholt, blant villaer og veinett. En gategjenger i retningen av et sted der horisonten kommer til syne. I dette rommet mellom by og langstrakt norsk natur fotograferer Aas en opplevelse. Et stillbilde fra en norsk stemning. Et spredt fokus på et nærmiljø foretrekkes framfor hovedpersoner. Jeg er ikke vant til å holde fast disse hverdagsbildene med øynene, de unndrar seg det spektakulære og insisterer i stedet på det ualminnelige i det alminnelige. Vage minner dukker opp om øyeblikk da jeg ble grepet av en ugrunnet, men likevel dyp redsel, i et kjent og hverdagslig rom. En gåtur over et jorde. Det rare er at jeg er nysgjerrig på hva som kommer til å skje. Det er ikke slik at Aas kvier seg for å sette fingeren på et problem. Man får aldri greie på hva som er problemet. Hvis bildet er kjedelig nok blir det interessant, det blir hyperrealistisk. Kjedsomhet har å gjøre med hvordan man forholder seg til informasjon. Man konsumerer meget, men mottar lite. Kjedsomhet er ofte begynnelsen til en ny virksomhet, til en aktiv registrering av en fysisk omverden. Men folk er stort sett fornøyde hvis de slipper å kjede seg på en utstilling.

Heidi B. Sundby