DEN SAKLIGE VOYEUR
- REFLEKSJONER OVER SERIENE "CLOSE TO HOME" OG "COMMON GREEN"

Marte Aas er blitt anklaget for å ta ”kjedelige” fotografier hvor der ”ikke skjer noe”. De er så vanlige, sies det at de egentlig simulerer et hvilket som helst blikk. Dette tar visstnok utgangspunkt i at alle har, ved en eller annen tilfeldighet, kikket over hustakene i en by, eller et øyeblikk observert noen som løper over en plen. Og siden det er et materielt univers vi står overfor i disse fotografiene, har vi på en måte allerede vært der. I følge denne type kritikk er Aas altfor demokratisk, hun gjør bildet alminnelig. Hun lar det falle ned til et slags hukommelsens nivå, slik lignende visuelle erfaringer lagres hos hver og en av oss. 

Alt dette snakket om ”tilfeldigheter” står selvsagt i grell kontrast til Aas’ egen research. Bak hvert fotografi ligger mange forberedelser. Den tilsynelatende ”snapshot”-stilen, ved at mennesker for eksempel er avfotografert midt inne i spill eller lek, omkranses av strengt komponerte landskaper. Fotografiene er nærmest irriterende stabile med sin tredelte form: Himmel, bakkenivå og med et mellomsjikt; vegetasjon eller bygninger som binder det hele sammen. Irriterende er dette for betraktere som er blitt vant til arbitrære uttrykk med vekt på ustabilitet og uleselighet.

Fotografiene til Aas er ukontroversielle i den forstand at de ikke hviler tungt på den iscenesatte dramatikken man ellers ser mye av i samtidsfotografiet. I stedet søker hun hele tiden etter å være i en "tømmeprosess". Til tross for dette bærer de i seg aspekter som bidrar til å sette i gang en kjede av større og mindre spekulasjoner. De er nemlig også genuine "som-om" uttrykk. Her utfordrer Aas et begrep som "straight photography" ved å håndtere billedelementene på en slik måte at vi ikke kan unngå å tilføye nye assosiasjonskjeder: - Det er som om noe i fotografiene holder pusten, sier noen, - Det er som om noe nettopp har skjedd eller kommer til å skje, forklarer andre.

I disse alminnelige landskapene, må det altså være noe mer, det må ligge noe under for det kjente. Tilsynelatende vil man komme til å tro at Aas' fotografiske metoder inneholder et underliggende plot som fotografiene nærmest lengter etter å bli avdekket som en del av. Menneskene i Aas' fotografier minner om figurene i landskapene rundt de elektriske modelljernbanene. Det er som om hver eneste plassering har en helt bestemt funksjon for å kunne skape den rette stemningen, som om det er en usynlig hånd som har satt det hele i sirkulasjon.

Kanskje er dette udefinerbare noe vi absolutt må feste til et kunstnerisk uttrykk for å kunne gi det vår meningsfylde. Bak de enkle situasjonene, hvor lek og bevegelser befinner seg in medias res, oppstår en egen narrativitet som liksom nærmer seg alt det vi gjenkjenner i bildet, men som likevel forblir uavklart. Fotografiene har i seg et realistisk rom, men idet vi første gang lar blikket falle over disse overflatene, er det også noe her vi ennå ikke har erfart.

- Dette er en park, - dette er hus, - dette er en hage, kan vi komme til å si, og samtidig hører vi hvor banalt det klinger. Men når det først er sagt, er dette naive også forlatt, idet parken, huset, eller hagen blir et sted for så mange konnotasjoner vi selv vil skal oppstå. Alle disse mulighetene lar Aas stå åpne, hun er uansett ikke interessert i den symbolikken det private øye åpner seg opp for. Kanskje vi rett og slett finner opp situasjonen slik den er tilrettelagt hos Aas.

Hvilket kamerablikk er det som fører betrakteren mot disse landskapene? Er det en sjenert fotograf som fotograferer inkognito, eller er det en fotograf som vil ha det hele med seg, som står på avstand for ikke å gå glipp av noe? Eller kanskje er det snakk om begge deler? Avstanden mellom kamera og objekter gir en følelse av panorama, samtidig som det aktualiserer et selvrefererende nivå. Kameraets tilstedeværelse kan spores i billedrommet ved at det er denne avstanden som oppretter kontakt. Det skaper en lengsel etter selv å ville delta, idet man oppdager hvor alene man plutselig føler seg som betrakter. Fotografiene har med andre ord i seg et performativt aspekt i forhold til denne opplevelsen av passivt å iaktta de ulike situasjonene.

Språket er materielt, og det kan lyve. Vi kan ikke stole på språket som tilgang til sannhet. Likevel oppstår et umiddelbart behov etter å fylle fotografiene med språk, med betydning. Og kanskje uten å merke det, er det vårt eget erfaringsapparat vi tar i bruk. Indirekte forfører fotografiene til Aas oss til å gjøre dette, og det er ikke vanskelig å la seg rive med. Det er i stedet vanskelig å tenke seg at det ikke skulle være noe mer bak disse overflatene. Så gjør vi det da, og vi kan fylle dem til randen med fortellinger om det er det vi vil. Vi oppdager at vi aktualiserer refleksiviteten i språket, for ingenting er gjort ferdig for oss, utenom et åpnet utsnitt av verden.

"Det gis ingen persepsjon uten betydning" har den tyske filosofen Karl Bühler sagt. Det er akkurat dette Aas er klar over når hun fotograferer. Men hun går også et skritt lenger, for idet vi tror vi har fanget fotografiets "sannhet", så glipper det unna, midt i det flate, jevne lyset som er "alle steder", men som ikke fører oss noen steder, og vi må begynne på nytt igjen.

Hos Aas er verden frambudt som form, men har samtidig i seg sin egen overskridelse ved at betrakterens egne erfaringer om verden vil kunne danne en vev av forbindelser som bryter gjennom fasaden. Men under denne er jeg sikker på at det også finnes en slags fotografiets latter, som avviser hva det enn blir tillagt, samtidig som det plasserer seg midt i sentrum for alle spekulasjoner.

Marte Aas avslører vår higen etter å skape spenning der det tilsynelatende ikke finnes noen. Vi kan godt kalle fotografiene "udramatiske" eller "dokumentariske", men som betraktere gjør vi likevel ikke annet enn å saumfare dem for å avdekke det "unheimliche". Fylt av overbevisning om at det finnes der, i buskene, bak vinduene, mellom de ballspillende menneskene. Men samtidig kan ingen, selv ikke fotografen som var der, konstatere at dette underliggende, ennå språkløse ikke finnes her. Dette er en suspense som infiltrerer de visuelle situasjonene, men det er også en suspense som holdes i vårt blikk overfor fotografiene. Om de ivaretar en mystikk i fullt dagslys, opprettholdes også spennet i vår holdning til hvorvidt vi tror på dette eller ei.

Anne Karin Jortveit